Kjærlighets-gnisten
Jeg har vært avstengt ett helt år. Skrudd av all sexualitet i kroppen, i tankene, i sjelen. Han, min siste kjæreste, såret meg mer enn jeg klarte å uttrykke i ord. Og når jeg møtte en mann som var vennlig, trakk jeg meg inn i skallet, som om jeg var en kreps og ikke en sterk brølende løve.
Det er ok - sa jeg til meg selv. Sølibat er fint. Og det er rent og ærlig. Og så har jeg gitt kjærlighet til lille Finn, ungene mine og kompiser. Og fått mye tilbake.
Vil jeg vise meg naken for ham? tanker jeg når en mann har nærmet seg min mest intime sfære. Og jeg har takket pent nei til både ham og meg selv - det å være der avkledd for en annen. Og også meg selv.
Og så ble jeg avkledd. I fjellet - Jotunheimen - kom ham. Som vekket meg så inderlig. Alt er i meg, det ble hans oppgave å si at jeg har mer å gi, bare jeg åpner meg. Han knuste skallet mitt - nådde inn til sjelen min. Og jeg drømte om han og meg i den harde sengen på turisthytta, mens samtalene våre ble varme og lidenskapelige.
Hele hans landskap av et liv gikk jeg inn i. Og jeg vet det er mer - hvis han tar meg med videre på sin livsreise - og jeg tør å gå lettkledd; på en vei som så vidt er der nå. Og om det ikke skjer, så har han utført en oppgave gitt av Gud, tatt bort beskyttelsen min som har vært hard og tykkhudet i det siste året. Farvel, farvel - og velkommen sommerfugler i magen - og kanskje myke varme kyss.
Jeg må tørre å leve hel igjen. Attraversiamo.
Kjærleiken tar oss - ofte når vi minst forventer det.
“For those to whom much is given, much is required.”